Mini og Tinsel ( Lili ) hos Yolande i ventepleje

Denne historien bliver skrevet mens Lili (nå Tinsel) ligger mellom benene mine, hun er et ordentlig lite frimerke.

Da vi hentet Tinsel og Mini i Vejle, var Mini uredd og tøff, mens Tinsel var engstelig. Min søster Turid, som har vært med meg for å motta hundene, satt med Mini på fanget de 3 timene det tok oss å kjøre til Yolande. Tinsel satt bak i bilen, i nyinnkjøpt hundeseng.
Da vi kom frem, var tilliten i orden hos begge, og Tinsel turde til og med å tisse ute. I natt har de begge ligget i min seng - tror de har sovet godt, i motsetning til meg.... Mini fryser mye, og har ligget under dynen. Hun har også gått på strømgjerdet til Yolandes shetlandsponnier, og etter det var halen ned på resten av turen - dessuten regnet det, og var meget vått for en liten frossenpinn.
De har løpt og lekt meget med Yolandes hunder Amy og Jack. Eneste problemet er kattene, Mini har en terrieraktig interesse i dem, så der får nok Yolande et stykke arbeid.

Selvfølgelig har jeg aller med lyst til å ta Tinsel under armen med meg hjem til Norge. Hun er bare aldeles superdeilig. Vi har sendt SMS til Esther (som skal ha Mini), og jeg får nok en lang samtale med henne når jeg kommer hjem og skal avgi en utførlig rapport.

Vi skal til veterinæren om en time, for å få sjekket om Rabies-vaksinen er riktig gjort. Det er kun ført opp 1 dato, og det må være 3...
Dessuten har Mini noe galt med bakbenene som vi må få sjekket, samt at vi må få en dansk veterinær til å fortelle oss om doseringen for pillene hun må ha for leveren sin. Dessuten skal hun ha spesialfor for leveren.

De er begge svært kjærlige, som sagt - det eneste problemet jeg har oppdaget er med Mini og katter - og Yolande har 6 av dem - alle svært sympatiske og vennlige.

Jeg har ikke det spor lyst til å reise fra dem, men må nok en gang si tusen millioner takk til Yolande, som vil gi dem et godt og trygt hjem mens hundene og vi venter på lov til å ta dem med hjem til Norge.
Antagelig vil hundene slett ikke med oss hjem om 4 måneder, men jeg gleder meg altså veldig uansett.

kh Hege